Når man går med sko inne

Hva er det med folk som finner ut at de skal tråkke inn med sko?

Enkelte er født med snerk på hypofysen, noe som gir seg utslag i prokastinering type 2 og kognitiv latskap.

Og det som er med folk som finner ut at de skal trampe inn til deg med sko, har akkurat nok ork tydeligvis, til å beklage før de går inn. ?Unnskyld, jeg må bare gå inn med sko jeg?

Nei! du MÅ ingenting, du VELGER og IKKE gidde å ta av deg på beina!

Og når de først har begynt å labbe inn, så gnir de det nærmest inn ved å gå med høye kneløft og steg, samtidig som de prøver å gå så stille som mulig. For dét er åpenbart det samme som å gå inn uten sko!

Neeeeiiiiii?? Det er ikke det!

Så, hvis du har for vane å tråkke inn med sko der du ikke skal, kan du ikke bare si ?fuck it, jeg driter i det? istedenfor å se ut som Leif Juster som lister seg frem på et knirkende gulv? Det hadde vært mye mindre irriterende nemlig. 

Slik gir du dama di sjokk

Veldig vanskelig er det heller ikke. Jeg og dama ruslet i byen en sen, lys og varm sommernatt. Det var ganske så idyllisk. Det var sommer, det var oss to.

Så måtte hun på do, og etter en god stund,  kom hun tilbake. Da sa jeg at jeg ville prate med henne. Jeg så henne i øynene og fortalte at det var noe jeg hadde tenkt på en liten stund. Hun ble litt usikker og sa jaha??

 

Ja, du skjønner det sa jeg, og gikk ned på kne mens jeg så henne i ansiktet og puttet den ene hånden ned i lomma?

 

Hun måpte og trodde nesten ikke hva som skjedde at jeg gikk ned på kne, denne vakre sommernatten, som jeg var så heldig å dele med min kjære.


 

Jeg tok hånden opp av lommen, og spurte, døh, har du lighter?

Til sigaretten jeg nettopp hadde fisket opp fra lomma.

 

Hun slo meg i skulderen så gikk vi sammen videre inn i sommernatten Portrait of a shocked woman with mouth open

Mann (41) Er rosablogger som våkner med pulesveis

I min alder skal man være så utrolig fornøyd med en sveis i det heletatt. Håret blir tynnere og tynnere, og når du står på badet og ser deg selv i speilet, så tenker du, tenk om jeg hadde fått valget av blodtørstige kjeltringer, enten knerter vi familien din! Eller så knerter vi håret ditt! Du bestemmer!


 

Tenk å bli stilt overfor et sånt vanskelig valg, grusomt.

Så derfor, når jeg nå enten står opp på morningen, eller etter at jeg har hvilt middag på sofaen.... 

 

?. Unnskyld , jeg mente sjesj?.sjesch?.

Schesch?..shcjesjelongen?.., for et ord?.. Uansett , nå bruker jeg å våkne med pulesveis, og den anerkjenner jeg,!

Selv om man har sovet alene, og den heftigste drømmen ikke var annet enn at man syklet naken over Haukeli med en flokk med bison i bahamasskjørt og hoggtenner etter deg, så er det ekstra greit å våkne med pulesveis.  Man trenger ikke å fikse håret engang da.  Bare spankulere rakrygget nedover gaten med et stort smil og hilse fornøyd til alle du passerer. 

For pulesveis er pulesveis. 

 

Jepp. 

Jævla kvinnfolk bak rattet

Den desidert farligste, dødligste og værste gruppen i trafikken ser ikke ut til å endre sin adferd med det første. Ikke nytter det å si noe til de heller. Det ser rett og slett håpløst ut.

Jeg som har veien som arbeidsplass er vant til å se mye, og og utviklingen har vært formidabel og negativt økende ihvertfall siste 10 år.

Stadig flere duppedingser og hjelpeutstyr på personbiler gjør at sjåfører sitter og tror at bilen i seg selv gjør at de umulig kan komme i en alvorlig ulykke. Og beviselig, dessverre, så fører at en stadig bedre økonomi til at folk får seg statusbiler, og nærmest hevder sin rett i trafikken.  Spesielt én gruppe sjåfører.  Og bøter? Det har de råd til å betale. Så det er bare og gi gass.

 

Den værste gruppen er altså ikke kvinnfolk bak rattet. Det skulle vært flere kvinner i trafikken, fremfor gruppen jeg har nevnt, nemlig menn i alderen 44-65, som er mest dødelig i trafikken. De har adoptert mentaliteten unge sjåfører hadde monopol på tidligere. De er udødelige, har trygg bil, dyr bil, de har penger, og hevder å ha 25-40 års erfaring i trafikken, som gjør de til verdensmestere.  Vel, det sitter stadig flere enker rundt omkring, som aldri fikk verdensmesteren sin hjem.

 

Stadig flere transportselskaper ansetter kvinnelige sjåfører på sine lastebiler og vogntog. De kjører tryggere på alle mulige måter. Noe som uansett type bil vises igjen på statistikken over de som aldri kom seg hjem.

 

Så kanskje man for en gangs skyld skal begrave utrykket kvinnfolk bak rattet?





 

Sexy damer har mere former og mindre sminke

Ja, damer skal ha litt former.  De skal ha hofter, og lår.

Jeg har aldri skjønt meg på damer som prøver å få samme lengde rundt livet, som omkretsen på en hårstrikk.

Og mange har som mål og være like bred over låret som ei høne er over knea. Det er jo ikke kjempekult når man kan spille xylofon på ribbeina. Ribbeina er der for å henge en kropp på, pinnekjøtt får man holde til jul.

Det er ikke menn som er damers værste fiende når det kommer til kroppen. Det er damer som er damers værste fiende når det er snakk om kropp.

Duverden for en ordbruk damer kan ha når det gjelder andre damers kropp og utseende.

Utseende ja. Enkelte har jo sminket seg så det ser ut som de har snublet inn på en paintball-festival. Less is more!! Sminke er til for å sminke seg, ikke kamuflere seg.  Menn foretrekker en naturlig look, ikke en vandrende malingsfabrikk.

Tenk om damer kunne hatt et avslappet forhold, til kropp, utseende, og andre damers kropp og utseende!

Da hadde det blitt mye mindre dritprat, mange flere blidere damer, mindre stress og mere glede.


 

Mann (41) brukte der opp årets kvote med seriøsitet. Peace out! 

Mann (41) Forbereder seg på Paradise Hotel

Man vet aldri, så fort man er en rosablogger, så sier det bare POFF!!!!! Og før man vet ordet av det, så er man med på Paradise Hotel. 

Og det tar jeg konsekvensen av!! Før telefonen fra produksjonsselskapet kommer, og jeg sitter på flyet til Paradise. Flaks at plassen heter det samme som tv-serien. 

Jeg avklimatiserer meg, som rosablogger ikke bare mentalt, men også fysisk. Det vil si at jeg fra nå av har gått inn i paradise-modus. Først og fremst må jeg lære meg mexicansk. Jeg har googlet og funnet ut at språket stammer fra de gamle taco-indianerne. Så nå vet du det. Mexicansk er ganske lett språk. F.eks Guidderuo zervera ona hansa rosaro bloggero.  Ikke sant, gidder du å servere en øl til en rosablogger. Fryktelig enkelt språk. Så nå snakker jeg masse mexicansk hele dagen.

Det neste jeg har gjort er å gi soverommet navn fra verdensrommet. Så nå heter soverommet mitt Pluto, og et av de andre rommene heter selvfølgelig Solo.

Det rommet har jeg ribbet for kos og stil.

Pluto er så heftig at jeg gir det rommet terningkast 8 av 10 prosent.

Jeg har for enkelthets skyld tatt ned postkassa, så når jeg sitter ved frokostbordet på morgenen, og når jeg ser postmannen, så roper jeg ?BREEEEV!!!!!!! ?

Og siden postkassa er borte, og jeg har satt døren på vidt gap, kan postmannen komme bort til meg, som sitter ved kjøkkenbordet, og gi meg et brev. Akkurat som på Paradise Hotel.

I går hadde jeg dagsfylla. Det hører med. Stod i bar overkropp klokken 11i går formiddag, på verandaen og danset og drakk. Så litt utpå dagen så gikk jeg og la meg på solo. Jeg fikk ikke partner forrige uke.

Så Jeg må stå på denne uka da.

Denne uka er temaet Husfliden. Ja, jeg fikk naboen, ei gammel senil og dement dame til å komme inn og skrive tema på ei tavle, og det ble ikke kjempesprekt, men ok, løser det!

Men nå må jeg gå, jeg må finne en plan til neste parseremoni.

Hasta la vista, baby.

 

Må vel inn med en sånn #paradisehotel på slutten her. Tror jeg

Mann (41) NYHETSVARSEL! En rosablogger er dødssyk

Som om det ikke er nok elendighet i verden, så kommer det altså ut nedslående nyheter nå i kveld.

 

La gå at man kanskje har litt urfordringer i Syria, for de har jo omtrent ikke en gang og sykkelvei der.  Og i Nord Korea så driver de på med dette fyrverkeriet sitt, og i finværet borti Etiopia så har de ikke dekket på bordet på en stund. Ja vel, la gå, for alt det der kan man gjøre noe med.


 

Langt værre, og uhåndterlig blir det for en rosablogger når man får påvisst uhelbredelig dødelig sykdom.

 

Fra å være en attraktiv ung kvinne, livlig og glad og utadvent, til å bli bleik, innesluttet, ensom og redd.

Rosabloggeren som hadde planer om å gifte seg med kjæresten sin som jobber i Nav, og hvor hun da skulle avansere på bloggen, og bli saksbehandlerfrue.

 

Men nå er den drømmen knust. Håpet er ute og kjæresten har forlatt henne på dødsleiet.

Hun oppfattet ikke symptomene før det var for sent.

Kanskje kunne hun reddet både livet og kjæresten. Det svaret vil vi aldri få, for nå sitter hun der, med en kvise i hodebunnen.

Ingen kan se den, men hun kan kjenne den om hun tar akkurat der. Og det gjør henne knust?..

Hun har innfunnet seg med at ingen vil være kjæreste med ei som har en kvise på hodebunnen. Selv om håret dekker det.

Når man blir rammet av noe slikt, så ønsker man ikke å leve. Kvisen suger all liv og energi og selvtillit ut av deg.

 

For en skjebne. En fremtidig saksbehandlerfrue dør med henne, og himmelen får sin rosablogger.

 

 

Vi får vel bare være glade vi ikke vet hvor eller når man blir rammet av en kvise. 

 

#rosablogg #bloggerne #døddsyk #mann41 #blogg Kerze

Mann (41) prøver å trene som en rosablogger #trening #fashion #fitness #veltrent #kropp

Jeg ser at bloggverdenen buler ut av bloggere som skal trene av seg juleflesket. Jeg ante ikke at en blogger este ut av to erter, 15 gram ribbe og en kvart tomat, men nå er ihvertfall tiden for dem for å bosette seg på treningssenter har jeg skjønt. For de skal være fit for sommersesongen. (det er jo galskap! det er jo lenge til sommeren!)

Men greit. jeg skulle nå gi rosabloggertreningen en sjangse slik at også jeg kan sprade rundt i juni, med en mage som en stekeplate, og biceps som er flyttet opp fra armene til leppene. Kvakk.

 

Men først måtte jeg ut på storhandel. Jeg har jo sett disse bloggene hvor de trener, så her gjelder det å ikke henge etter med en gang. Først trengte jeg en sinnsyk tynn, og utrolig tettsittende tights. #fashion ... altså en bukse som ser ut som noen har malt på meg. Jeg føler at det er missvisende reklame på pakningen, for den buksa der gav ikke meg så spinkle bein som på bildet. Mine bein så ut som to ammeputer som skreik etter nåde. Men det er vel der treninga kommer inn i bildet da. Til sommeren blir det sexy bein.

Så måtte jeg ha en overdel. jeg kjøpte meg en sånn treningstopp eller hva det heter. Den var så stram, og sammen med tightsen på nedentil så var kroppen min nå til forveksling lik en Smell BonBon. Toppen strammet så jævlig at armene mine stod rett ut, og buksa var så trang at navlen poppet ut, og å slippe en fjert kunne jeg bare glemme, for bak der var nå alt klemt helt sammen. 

 

Så hadde jeg kjøpt inn speil. Et digert speil som gikk fra vegg til vegg. Slik jeg har oppfattet det, så er det ikke mulig å trene om man ikke har et stort speil. å nå er hele sørveggen på stua et eneste stort speil. Stua ble nå større da, det må jeg si. Så har jeg kjøpt inn en sånn kjempediger treningsball. den rekker meg opp til navlen. 

Det til slutt kjøpte jeg en fitbit ionic. Men duverden. Der var det mye å sette seg inn i. Den måler puls. Ikke ante jeg at rosabloggere har målbar puls, men jaggu, den måler det altså. Men JEG er jo ikke vant til å måle puls. Jeg var sikker på at jeg hadde så høy puls at fitbit'n ville begynne å ryke og deretter kollapse med mine målinger. Jeg starta den opp og den viste puls på 59.  

Da ble jeg passe overrasket. Men jeg tenkte feil. Jeg tenkte på blodtrykk jeg, og var svært forundret og sa til meg selv: 59??? skal den ikke ligge 120 over 80 eller hva pokker det heter da?..... ett slag i minuttet? virkelig? I min treningsiver blanda jeg sammen tallene og ble svett bare av det.

Men jeg fant det ut til slutt. puls og blodtrykksmåling er to forskjellige ting.

 

Anyway, nå var jeg klar til å begynne å #trene for #sommerkroppen jeg også. 

Med flette nytt treningsanntrekk stilte jeg meg opp foran vegg til vegg til gulv til tak speilet og satte igang. Jeg løftet mobilen og fyrte løs den ene selfien etter den andre, mens jeg stod foran speilet og lagde truttmunn og sensuelle blikk. Jeg la hodet bakover med litt svai i ryggen og stirret inn i mobilen mens jeg trykte villt  for å ta bilder. Dette er intervalltrening, med to minutter nistirring på mobilen foran speilet, og 10 minutter pause for å poste bildene og en million hashtags på instagram og på bloggen.

så var det på'n igjen, denne gangen med den digre ballen. Jeg la meg bakover over den for å følge dens kurver, og for å få frem hvor myk og smidig man er, mens man med et forførende blikk ser på mobilen. Men nå hadde jeg på meg så jævla trange trenigsklær, at det ble ikke noe smidig og elegant lek over treningsballen. Treningsklærne holdt kroppen så jæklig stramt på plass at det ble 12 minutter planking. jeg lå rett oppå treningsballen og kom meg ingen steder. til slutt fikk jeg vippet meg ned og holdt på å knuse lårhalsen.

Men jeg kom meg opp, og hadde tross alt gjennomført en treningstime som en rosablogger. Nå hadde jeg jo gjennomført fire minutter med beinhard selfie-taging i skikkelige treningsklær foran et speil.  

Så i år ser jeg frem til sommeren. Se opp for veltrent kropp!

 

 

 

 

Damer har ikke sjangs

I morgen kveld skal jeg å gi damene i bergen litt bistand. Jeg skal gi de et pusterom, litt fri, litt kvalitetstid. Jeg har bestemt meg for å være støttekontakt for en kamerat. Han ble singel i vinter, og har siden den sivile statusen trådte i kraft, rundet tinder, og er vel snart i gang med runde to. Han bruker tinderappen og damene som er der som sin egen Pokemón Go og fyker rundt.  Så nå må jeg vise han, det går an å drikke uten å ha det moro. Man MÅ ikke «på butikken hver dag»
Man bestiller ikke alt på menyen. 
Så ihvertfall i morgen kveld  skal damene i Bergen få fred. Morgendagens  gode gjerning.

Mann krever kompetansebevis for å få barn.

Har du tenkt å skaffe deg lappen så må du Kverne deg gjennom en mølje av en opplæring som i dag omtrent aldri tar slutt. Fett nok, men skal du ha barn derimot, så er det bare å peise på og føde så navlestrengene skvetter veggimellom.

 

Man trenger ikke kunne NOE som helst.

 

Så plutselig en dag så står man der da, med en ca halvmeter med utfordringer og man aner omtrent ikke bak frem på denne ungen.


 

Da hiver man seg over telefonen og ringer sin egen mor for veiledning. Plutselig oppdager man at det ikke følger med en bruksanvisning på nyfødte unger. Ikke får du med en garanti heller. Den har gått ut for lengst.


 

Jeg har et forslag som skal gjøre tilværelsen bedre og forutsigbar for nybakte foreldre, og nyfødte unger. Nemlig kompetansebevis for foreldre. A for førstegangsfødende. A1 for førstegangsfødende med tvillinger. B for unge nummer to osv.

 

Opplæringen vil bestå av praktiske oppgaver. Man leser seg ikke opp på foreldrerollen, her er det virkelighetsorientert praksis.

 

Først skal man måtte gå 50 meter barbeint, på legoklosser, UTEN å banne. Gjør man det så rykker man tilbake til start.

 

Deretter skal man ta med en katt i dusjen, og mens man dusjer den skal man kle på katten dukkeklær.

 

Man skal døgne i 48 timer før man baker en presentabel kake og deretter synge bursdsgssangen, samtidig som man smiler.

 

Man skal høre sin partners syn på barneoppdragelse og svare jeg er helt enig, uten å lage grimaser.

 

Man skal få hele innholdet i en middsgsskål inn i en slange som blåser luft ut, med en liten skje, uten å søle.

 

Man skal ha en undulat, en rottweiler og en katt i samme seng, mens man prøver å få katten til å sove


 

Med gjennomført og bestått test, så er det bare og hoppe i høyet. 

Mann prøver seg som gravid rosablogger


 

Også bloggere blir gravide og formerer ser. Og jeg tror jeg vet hvordan det kan utarte seg for gravide rodabloggere. Fra unnfangelse til fødsel... 



 

Dag 1: Hei folkens, jeg er ny her og kan slenge ut nyheten om at jeg er gravid. Det har vært nesten umulig å holde på hemmeligheten, men der! Nå er det offisielt. Jeg er gravid i det 4. minuttet nå.  Min kjære har akkurat levert varene. Jeg kan nesten føle det sparker der inne.

Jeg tror jeg skal skifte blogg av til Hingst-frue.


 

Dag 2

 

I dag er jeg skikkelig kvalm. Og er utrolig fysen på lungemos med kanel og substral. Nå er det bare 40 uker igjen til prinsessen er her. Føles som om svangerskapet startet i går. Har vært og kjøpt babyklær i dag.

 

Dag 3

Vært gravid i hele to dager nå. Har vært på omvisning på fødeklinikken.  De eier ikke stil. Har dere sett gardinene der???

Der skal jeg IKKE føde!!!

Min prinsesse skal ikke komme til verden og tro hun er russisk. Hun vil jo få sjokk når hun kommer og ser seg omkring.

 

Dag 4

I dag flyttet min samboer ut. Så jeg vet ikke om jeg må utsette fødselen et par måneder eller noe. Jeg trenger litt tid for meg selv nå

 

Dag 5

Nominert til Airhead Nonsens Award i dag, for beste blogg, men prisutdelingen er samme dag som jeg har tremenning eller terrin eller termin eller hva det heter. Showet starter klokken 18, og jeg har termin klokken 17. Flaks!! Jeg rekker det! Gleeeeeder meg!!

 

Dag 6

Er depressiv i dag. Jeg hadde ikke termin klokken 17

Men den 17.

Er det noe big Deal da??? Sikkert andre gravide som er lysten på å bytte dato.

 

Dag 7

Vært gravid i en uke nå.  I dag skal jeg ut og handle vogn. Bare 39 uker igjen!

 

Uke 2

Vært på butikken. Kjøpt babygulrøtter. Lille prinsessa må jo få noe sunn mat. Spurte om de hadde babynugatti jeg kunne dyppe de i.

Fikk ikke svar på dét.

Butikken tar ikke babyer på alvor!!

 

Uke 3

Har funnet navn til lille gullet.  Måtte bli noe enkelt og stødig, så prinsessen skal hete Leahthea Victorisadorah Susannelisa Corandrea Marthebellinda Randi.

Så lite og søtt!

 

Uke 4

Min mor spurte om jeg ikke skulle ta graviditetstest.  Hallooooo??? Hva vet vel hun om å være gravid lissom????

 

Uke 6

bestilt barnehageplass.  Spurte om de ansatte i barnehagen hadde peiling på å passe andre sine barn. Er det noe jeg har kunnskap om, så er det barn! Jeg har tross alt vært gravid i 6 uker nå.

 

Uke 7

Har begynt å lage sunn og billig mat. Finner oppskrifter på #matfrabunnenfb og i dag lagde jeg en nydelig rett jeg fant der.  Det var Tanjas hevefrie Fløtmarinerte kremfløte med Creme fraiche , og en boks til med Creme fraiche.  Garnityr er 500gram margarin og noen spiseskjeer salt. Kjempebillig, kjempeenkelt, kjempesunt.

 

Uke 8

Er sykemeldt da jeg ikke kan løfte tungt. Så hvis noen her inne sender meg noe jeg må skrive ut, så ikke bruk caps lock. Jeg må passe ryggen

 

Uke 9

 

Har booket sånn røntgentime hos barnefødselslegen.  Blir kult!

 

Edit: ultralyd kalte han det. Sikkert innleid fra bemanningsbyrå. Skal dit om tre uker.  Det er ikke lenge! Bare tre uker til det!

 

Uke 10

Har ringt rundt og spurt andre gravide om noen er interessert i å bytte termindato slik at jeg rekker blogg-awarden. Venter spent på svar.

 

Uke 11

Har kjøpt skolesekk til lille prinsessen. Kunne nesten ikke la være, den var aaaaaltfor fin til å ikke kjøpe.


 

Uke 12

 

Våknet med smerter i magen i dag. Ble redd. Skal heldigvis avgårde for å ta prinsessens første selfie! Yay!!!!!

Sånn ultralyd greier.


 

Edit: på vei til legen fik jeg stadig større smerter i magen. Og jo mere jeg gikk jo mere press ble det og plutselig kom en kjempefjert.

Kom meg til legen, og fikk tatt ultralyd. Da kom den nedslående beskjeden.

Nei, du er ikke gravid sa han.

Jeg beit meg i leppa og gikk ut. Jeg stod utenfor og hylgrein. Jeg har fjertet ut lille prinsesse midt i gågata, og nå er hun borte. Helt borte.  Som en fis???. Hulk

 

Hulk snufs

Mann har lørdagskveld som en rosablogger. Antakelig

Etter å ha bunnsmørt tresnekka med en kubikk sminke, måtte jeg hjelpeløs stå å se at hele greia etset bort før jeg fikk sukk for meg.

 

Men det skulle ikke hindre meg i å gjennomføre dagen i rosablogger-style.

 

Det betød at jeg på nytt måtte handle inn sminke. Kjøpte inn nok til at jeg kunne ha sminka hele Twisted Sisters gjennom hele karrieren.

Men hva alt det sminkegreiene heter aner jo ikke jeg. Tenk at det skal være så komplisert å være rosablogger.  Hun bak disken spurte hva jeg skulle ha. Hva svarer man på sånt??

Jeg vet ikke, så jeg prøvde etter beste evne å få sånn liten greie til å beise leppene, ett eller annet til å tegne på blåveis, og sånn lita kost eller minimusematte til å klaske på kinna så man ser rød og utslitt ut.

Hun på butikken spurte hva jeg skulle med alt dette egentlig. Jeg stod å dagdrømte om Twisted Sisters og svarte I Wanna Rock, men så kom jeg på at jeg var rosablogger for en dag nå, og måtte svare deretter, så jeg kasta en tyggis i kjeften og sa jeg skulle på Cava-karneval. Klem, så gikk jeg.

 

Neste oppgave var å rekke Hennes og Mauritz. Som rosablogger flest har jeg altså INGENTING å ha på meg, noe som gjøres offentlig med en selfie som stort sett er nærbilde av ei verandaleppe. Med billedteksten Har ikke ei fille å ha på meg, må bort på Amfi for å finne noe klær. Savner New York og Milano nå #fashion #luxury #stuckedinnorway

 

Men så var det alle disse bildene som skal taes i prøverommet. Himmel og hav. Hvordan greier disse rosabloggerne å manøvrere der inne med så mye klær og positurer???

Alle mulige vinkler, duckface, rompa bak, hoftene til siden, øynene skal myse sensuelt og kroppen skal lyse kom og forfør meg.

Alt dette er ikke lett inni et prøverommet oppdaget jeg i dag

 

For å få til gode vinkler og fine bilder, skrudde jeg skrotten så jævlig at kanten på trusa hekta seg fast i en krok oppe på veggen til å henge fra seg klær på. Jeg hang på halv fjorten. Men guds lykke var at jeg hang så skjevt at jeg greide å la fingertuppene spinne langs gulvet slik at jeg fikk tak i en flaske cava jeg hadde kjøpt på polet.

Der hang jeg og jobbet opp en lykkepromille.

Til slutt sparka og vrikket jeg så mye for å komme løs at det så ut som en flokk med sjøløver som hadde gått krampe der inne.

 

Men vi kom oss løs, jeg og Cavaen.

 

Vel hjemme var det frem for å lage en real middag på rosablogger vis. Først skulle jeg koke opp vann, men det svidde jeg. Men jeg har lært at rosabloggere er smarte, og har forberedt meg. For jeg hadde noe ferdig-greier i fryseren. Kokte opp noe springvann i går som jeg frøs ned, og smarte rosabloggeren meg tok det frem. For i dag var jo det bare og varme opp. YOLO.

 

Men så var det å gjøre seg klar for fest. Da er det viktig å først legge ut en status om at man er SÅÅÅÅÅ sinnsykt klar for fest. Venter deretter i fire minutter før du skriver : jeg har noe jeg må fortelle dere. Jeg opplevde noe som liten som  barn ikke skal oppleve. Noe som har preget meg som person HELE livet.

 

Enter

 

Da venter du bare på 14000 beskjeder om at du må bare gå på festen, fordi du blir midtpunktet.

Men da kommer spørsmåla om hva som skjedde i barndommen.

Ærlig som du ALLTID er svarer du at du så en død kjøttmeis en gang. Kanskje var det måke, kanskje var det kjøttmeis. Den var ihvertfall dævv.  Og så søøøøøt.

Ds følger 28000 medlidende trøstende ord.

Så du drar på fest.

RIP FUGL.

 

Så er det å prøve masse nye klær for andre gang. Som rosablogger tar det endel ekstra tid siden man har bare en arm. Den andre armen er dømt til forvaring rundt en mobiltelefon. Du tar så mange bilder av deg selv at du tar armen med telefonen for å være paparazzi. Og du skal stå og Åle deg foran et speil. Rumpa skal strutte bakover og leppene skal ut som flapsen på en Boeing 747.

 

I mens skåler du til telefonkameraet med et nytt stettglass. YOLO KLEMZ  OXOXO? sier du til din nærmeste, og eneste venn, linsen på mobilen.

 

Deretter tagger du en tilfeldig venn du ikke har #hansen #olsen #andersen #Gundersen

Sier ha det dritkult til alle som må sitte hjemme og alene foran dataen, mens du er på en premiærefest, metta med kjendiser.

Men egentlig ble du ikke booket. Det var faktisk du som ringte å maste om å få billetter til kinoen. Svaret ble nei.

 

Så den kvelden blir du sittende oppe med en flaske cava og to liter is, mens du trøster deg selv.

 

YOLO





 

.

Når en mann prøver seg som rosablogger

Mann prøver en dag som rosablogger

 

Man kan jo ikke bla i en eneste avis uten at det dukker opp en artikkel med en rosablogger i ett eller annet dilemma.

 

Vel, man må jo følge utviklingen i samfunnet, så jeg tenkte jeg skulle prøve meg som rosablogger for en dag.  Som de sier? YOLO.

 

Jeg satte vekkerklokka på rosablogger-grytidlig. Altså klokken 11, og da har jeg forstått det sånn at jeg skal ligge enda litt til og ønske at verden ikke eksisterer, og jeg skal ha en kjip morgen. Så jeg lå nå der og prøvde å ha det kjipt. Men jeg ante ikke hvor lenge man må ligge sånn da. men etter å ha stirra i taket en time, som jo var ganske kjipt, så stod jeg opp.


 

Da skal man visst fortest mulig gripe tak i mobilen og ta et bilde av et rufsete hår som ingen må se, og legge det ut på Instagram, slik at alle får se at du har et hår de ikke skal se.

Så jeg stilte meg opp foran speilet, mens jeg prøvde å få håret til å se ut som en sprengt høyball, samtidig som munnvikene henger ned på kneskålene.  Sorgtung i blikket skal man visst også være. Alt dette var ikke lett, men etter en stund fikk jeg det til. Og da oppdaget jeg at jeg aldri har brukt så lang tid på badet før, og det eneste jeg hadde gjort var å se på meg selv.

 

#håretfårmegdepresiv

 

Så kom utfordringen. Rosabloggere kommer jo som regel ut av badet med nytt ansikt.  Men jeg har jo ikke sminke. I anledning prosjekt rosablogger for en dag, så kjøpte jeg inn masse sminke. Jeg ba damen på butikken om å pakke det inn som gave. Skulle tatt seg ut om jeg sa det var til meg.

Men, jeg prøvde å fjonge meg opp med sminke. Jeg følte det gikk rimelig greit til å være første gang. Men da jeg gikk ut for å hente avisen møtte jeg naboen som skvatt til og lurte på om jeg hadde vært involvert i den fæle ulykken på motorveien dagen før.

 

Jeg satte opp et såkalt duckface, prøvde ihvertfall på det, satte blikket i henne, kastet på hodet og spankulerte elegant inn igjen, før jeg tok døra i lanken og smelte den igjen.

 

Så var det inn for å spise lunsj. Som rosablogger så må det være fargerikt i midten og blurry i kantene. Så jeg tok 17 bilder fra alle vinkler av et salatblad og en tomat, samt et halvt glass appelsinjuice.

 

Det neste punktet var å føle etter om jeg var i form. Man skal nemlig ikke være helt i form sånn med en gang.  Man skal føle etter, konsultere Dr. Google, og finne den sykdommen som passer best til hva man føler er fælt for alle andre. Så la jeg ut en kort status om en sykdom jeg helt sikkert har,  og at jeg var glad i alle, jeg er ikke den jeg var lengre, kommer til å dø om ikke lenge. Ta vare på hverandre.

 

Så skal man bare sitte stille og vente en halvtimes tid før man kjører ut en ny status.  Wooohoo!!! Ut på shopping!!

 

 

Men så skal man gå ut. Og man skal ta selfier hele veien mot sentrum. Jeg tok så mange selfier og var så fokusert på å få plassert trynet korrekt på skjermen at jeg har smelt trynet inn i annenhver husvegg og alle lyktestolpene. Når jeg kom til sentrum så det ut som at jeg hadde vært gjennom tre verdenskriger, og tapt samtlige.

Men alt for å få flotte selfies. Nå gjenstod bare å slenge de ut på sosiale medier samtidig som man tømmer internettet for hashtags. Hæschtæggs.

 

Jeg leste om ei som klipte i stykker en brudekjole. Det hadde ikke jeg liggende og slenge, men jeg tok en utrangert boksershorts og klipte opp i passe store biter. Siden jeg ikke har noe tv-team eller følgere som kunne se dette, så måtte jeg stille meg opp på torget for å klippe istykker denne bokseren da. Ironisk nok stod jeg rett vedsiden av han som selger egg fra frittgående høner.

 

Så var det middag. Det er ikke lett å spise middag som en rosablogger. De er jo ikke breiere over rævva enn ei høne er over knea, og jeg bruker jo å spise mye mere. Men her slo jeg to fluer i en smekk. Jeg bare påberope meg spiseforstyrrelse, og fikk et nytt flott bilde av et salatblad og et glass duggfriskt vann, samtidig som jeg kunne si at jeg nå var depressiv. Som rosablogger er det en standard situasjon man har på timeplanen. Er sveisen ikke helt perfekt, ja da har man grunn til å være depressiv.

Får man for mye eller for lite mat, depressiv. For få eller for fæle selfies? Depressiv.

 

Men, jeg har også en båt som skal fikses for å få den på vannet. Dét er ikke mye rosablogger-aktig, men det må gjøres. Men det kan kombineres fant jeg ut.

Jeg sprang hjem og hentet alle sminken jeg hadde kjøpt. Båten skulle jo bunnsmøres. Jeg klinte på alle sminken, så nå er båten både vanntett, vannet renner av, og treverket puster ikke lenge. Båten er potte tett nå.

 

Det er så langt jeg har kommet foreløbig som rosablogger i dag.

 

Lett er det ikke, men jeg har resten av dagen igjen.

 

Derfor slår jeg damer.

Med syv unger, så blir det ikke øl like ofte som før. Øl blir liksom en påminnelse om hvorfor man plutselig sitter med sju unger.

      Eldstemann er ti år nå, og spurte meg sist jeg satt å drakk, på mandag, da jeg skulle kjøre han på skolen, om han kunne få smake øl.  Jeg fnøys det vekk og sa det er helseskadelig, mora di kommer til å slå meg ihjel. Kjøp ølen din selv! 

Ja, hvis det er hun jeg tenker på da, det er lett å gå i surr med så mange unger og mødre. Jeg tror jeg må be om å få en morskapstest. Men hvis det er den mora jeg tenker på så er hun KONSTANT sur i trynet.

Det har hun vært helt siden vi var sammen. Det ble slutt mellom oss fordi vi hadde felles interresse.

Riktignok hennes venninner, men allikevel: felles interesse.

Hun ble så sur!! mine egne venninner! Hadde det nå bare vært noen fremmede damer du lå med!!! 

Men da hadde jeg ett ess i ermet: slapp av kjære, jeg har ligget med mange fremmede også. Jeg spurte hvor mange fremmede som går på ei venninne, eller hvordan jeg kunne veksle inn ei venninne i fremmede, for å få  opp humøret hennes da. 

Det hjalp ikke. Da så hun på ungen og sa Nå må du si ha det, for nå skal pappa flytte

 

Men moralen er, hvis du ikke vil at dama di skal bli sur,  så ligg med fremmede, ikke med venninner av henne.

 

Men det var øl ja. Når tiåringen fikk beskjed om å kjøpe øl selv, så ble han jo selvfølgelig interessert i om øl er dyrt da.

Dyrt og dyrt fri Smith sa jeg, og gav han et lite bilde på det: Den dyreste ølen pappa har kjøpt, kosta 800.000 gutten min. Det er ca 11 år siden. Hvor gammel er du nå? 

Han gløtta på meg og sa ti år, pappa

Og da kom lærdom han vil huske fremover hvis han skal på fest: Nettopp, gutten min. Du er den  dyreste halvlitern pappa har kjøpt. 

Jeg forventer at han har dette i tankene heretter. Men har min tvil, ikke før jeg hadde sagt det så måtte jeg rope at han måtte ha begge hendene på rattet, og holde siden slik at vi kom oss frem til skolen.

 

Vi har lagt jula bak oss. Det helsikes spetakkelet av en høytid.

Når det er jul gjør jeg to ting, nemlig det jula egentlig handler om, nemlig åpne pakker og drekka.

Ja, fordi det er høytid. Det er høytid for alle da. Det er høytid for barna. Det er høytid for mor og far. For krisesenteret er det høytid.

Ja, jeg bruker å slå et slag for krisesenteret i jula.

Og hvert år kommer politiet på døra, og sier nå er det på høy tid at du blir med oss. 

Så politiet har også julestemning. Da står ungene i vinduene og de blir så rørt når de får se at pappa får kjøre politibil, at tårene renner nedover kinnet.

      Det er jo ikke alle pappaer som får kjøre politibil. Slår du hardt nok så får du muligheten til dét.

 

Men, nå er det januar, skolene er i gang igjen, og med det, maset om å bli med i FAU.

helvete.

Samme gnålet var det i høst også, da var det ei mor i klassen til en av ungene, som kom og ville ha meg med i FAU.  Jeg tenkte at her må jeg gjøre noe for å slippe unna, så jeg begynte umiddelbart å sjekke henne opp og var skikkelig slibrig.

Det tok bemerkelsesverdig kort tid før hun kom på at det var nok folk i FAU, så jeg trengte ikke allikevel. Hun sprang.

Flott.

Men nå, sist uke, samme spørsmålet. Kan ikke du være med i FAU? 

Her var det bare én ting og gjøre, dra frem gulltaktikken jeg brukte sist høst.

Denne gangen var det riktignok pappaen til Kristoffer i klassen som spurte, men jeg gav faen og sjekket han opp på ekleste mulige måte. Alt for å slippe å være med i FAU.

 

Ellers er jeg igang med å bruke julegavene jeg fikk. Faen.

Til hver jul spør folk hva du ønsker deg, mrn ingen hører jo etter.

Jeg svarer jo på spørsmålet, og svarer gjerne øl

Og da får jeg svarte sokker.

Eller jeg svarer boksehanske og jeg får ihvertfall svarte sokker.

Hva er greia med at folk tror at svarte sokker lyser opp julaften for folk??

 

Men, svarte sokker blir greit i dag da. Jeg skal nemlig på date.

Faen, pappaen til Kristoffer sa jo ja han. 


 

Den dagen jeg ble rik, og alt endret seg.

Det er utrolig lett å bli rik. Ønsker man masse penger mellom fingrene, uante mengder kapital til å realisere seg selv, så trenger man kun én ting: en god idé.
Har man det, så flommer pengene over deg og du kan gå rundt å shoppe AKKURAT DET DU VIL HA.
Det startet jeg med, og i ung alder bestemte jeg meg for å bli rik. 
Jeg la hodet i bløt. To tanker i hodet samtidig: Hvordan bli rik, og alt jeg skulle kjøpe. 
Og en dag bare ramlet forretningsideen ned i hodet på meg.  Eureka!
Ideen åpnet en helt ny verden. Jeg kom til å bli årets nyskaper, jeg skulle bli årets foretningsmann. Reise rundt å holde foredrag om hvordan jeg startet mitt imperium. Oslo Børs skulle ligge langflat etter meg. Jeg skulle ta verden med storm.  
Jeg var vel ca 8 år, og hadde gullplanen. Jeg gikk inn på soverommet til moder'n, åpnet smykkeskrinet. Det glitret og glinset. Og jeg så for meg, med store øyne ALT jeg skulle kjøpe. Men, først måtte jeg formatere smykkene fra nettopp smykker til hard valuta. Til knitrende sedler. Til penger, rikdom og evig lykke. 
Jeg stappa smykkene i lomma og fortet meg til byen. Tid er som kjent penger. Jeg kom frem til rett adresse og gløttet opp på bygget som skulle gi meg min første smak av forretningssuksess og utlevere min første kapital av betydning, på vei mot min første million. 
«POLITI» stod det på bygget med store lysende bokstaver. Nesten like store som mine forventningsfulle gründerøyne.
Jeg spankulerte inn med neven full av modern's smykker. Gikk til resepsjonen og forlangte finnerlønn. 
Rett nok så må jo bissniss gjøres skikkelig så de ønsket å vite råvarenes opprinnelse. Og som den redelige forretningsmannen jeg var, så oppga jeg det. Og vips så var moder'n på politistasjonen også. 
Noe slukøret måtte jeg forlate transaksjonen jeg håpte på. Jeg fikk ikke den! De ringte jo rett hjem til moder'n.
Nå skal det sies, på den ene veggen utenfor politistasjonen stod det «snuteblod lukter utedo», og det synes jeg illojale forretningspartnere fortjener å høre.
Jeg jobber fortsatt med å foredle ideer om ustyrtelig rikdom, bare gi meg litt tid.

Få betalt for sex? Billig? Jeg?

Betalt for sex? Billig? Jeg?

 

En gang i tiden jobbet jeg på hotell.  Man omgås jo da masse mennesker som ofte er i et lystig lag, siden de er på et hotell en helg.

 

En helg, jeg var på jobb, stemningen blant gjestene var absolutt herlig.

Litt utpå kvelden kommer en av de kvinnelige gjestene bort til meg, og spør om jeg ikke vil bli med henne på hotellrommet.

Vel, pen var hun, og sjarm hadde hun i massevis, men jeg takket nei.

Hun beit seg i leppa og gikk.

 

Etter en stund kommer hun tilbake, i samme ærend, og spør om jeg kunne tenke meg å bli med henne på hotellrommet. Igjen takker jeg høflig nei.

 

Denne stilen holder hun gjennom kvelden, med stadige forespørsler om jeg ikke kan bli med henne for litt moro på hotellrommet. Mitt svar forble uforandret, helt til hun kom med sin gamechanger, en ny taktikk.

 

Hun kom med faste bestemte steg mot meg, fokusert i blikket, og overbevist om at nå kunne jeg ikke si nei. Hun stilte seg opp foran meg og utbasunerte: ?Dette er mitt siste tilbud!, Du skal få 50 kroner hvis du blir med meg opp på hotellrommet!! ?

 

Vel, 50 kroner er jo mere enn null kroner.  Dét er jo billig.

 

Jeg lurte på om kroppen min var på opphørssalg eller var vannskadet.


 

Få 50 kroner for sex?

Det var et tilbud det var umulig å takke?. ja til.

 

Hvordan kvelden endte for henne aner jeg ikke.. Nei betyr nei? 

Mannen som skulle fyre igang vaskemaskina

Modige mennesker finnes der ute. De gjør de mest utrolige ting. Som å gå på stram line mellom to skyskrapere, uten både proviant og sherpa. Andre stuper fra 40 meter. For meg er det et fall, ikke et stup. Noen lusker seg over savannene i afrika for å luske seg helt innpå en løve, de skal helst så nærme at de kan sniffe den inn i øra. De modige her er lydmannen og kameramannen, de to ingen tenker på, to nervevrak som lister seg etter for å dokumentere en eventuell kjøttrett med sko str. 44 og utdannet zoolog.  Så har du min bedre halvdel som i kveld ba meg sette på en ullvask, med den største selvfølgelighet. DET er modig det. Ullvask......

Hun er singel og fingrene er utslitt

Jeg kjenner ei, som har vært singel lenge nå. Altfor lenge mener hun.  Singeltilværelsen har gjort at hun nå er helt utslitt i fingrene. Hver dag har de stakkars fingrene fått kjørt seg i hennes ensomme kamp i å oppnå noe så bra som mulig når man er ei singel dame.

Hun er med andre ord på Tinder. Og det har ført til at hun har sveipet i ett banka kjør med fingrene, til høyre og venstre, frem og tilbake. Nå har hun rundet Tinder, har utslitte fingre og lurer fælt på hvordan 2018 blir. 

Pappa's håpløse gutt

Når man blir far, er det viktig å ta den rollen og de oppgavene som følger med seriøst. Og dét gjorde jeg fra dag én da eldste arving ble født. Han kom ut, og jeg føyk rett hjem og kastet meg over edb-maskina for å melde han inn i kanarifansen. En ny Lillestrømsupporter var født! Ikke et sekund å miste. Så måtte jeg forte meg tilbake til fødeklinikken for å sjekke at alt stod bra til med han. Om det faktisk var gutt også, at jeg hadde oppført korrekt i innmeldinga i supporterklubben. Og yes da. Nå var et nytt fotball-liv igang.
Stolt trillet jeg rundt på denne nye kanarien. At hjula på barnevogna peip litt gav det hele bare en mye bedre dimensjon. Vi skulle se mange kamper sammen vi. 
Så kom dåpen. Og da fikk han en gave av farmor. Et signert, innrammet lagbilde. Av Rosenborg.....
Farmor har jo IKKE peiling på fotball..
Mange ganger har jeg sett på bildet og tenkt «firkantet frisbee funker helt sikkert»
Etterhvert vokser han til men fotballinterressen hans var som sunket i jorden.  Jeg måtte ta grep. Drastiske grep. Jeg dro han med meg på Brann stadion,  helt grusomt gjort av en far, jeg vet, men det var for å vekke det latente fotball-liker-jeg-genet.
Brann mot Leeds skulle vi se. 
Arvingen satt på tribunen og så ut som han hadde alvorlige respirasjonsproblemer. Han satt å gjespet så jævlig at drøvelen stod i fare for å bli solbrent. Han fikk jo ikke med seg hva som skjedde på banen når øya konstant var klistret igjen av en gjesp. Da vi gikk fra stadion var det fortsatt en stund.....til pause.
Fotballinterressen hadde forsvunnet i et slags interresse-bermudatriangel. Skrap og skrot ble han VELDIG interresert i, men fotball? Nix.
Så her skulle jeg se en kamp på tv. Tilfeldigvis Rosenborg men allikevel. Da satte arvingen seg ned for å se! «Å du hendelse!» tenkte jeg. Det var Rosenborg mot Celtic. «Hvem heier du på?» spurte han, og jeg ble satt ut. Altså, det var nå også et spørsmål. Lagbilde han fikk til dåpen passer bra som rekvisitt på St.hansbålet, og det burde være svar bra nok.
«Jeg holder med Celtic» repliserte jeg. Og kampen var i gang. Vi satt begge stille i sofaen.
Etter åtte minutter spør han «Spiller Celtic nå?»
Jeg snur meg vekk og biter tenna sammen. Fotballinterressen hans hadde en skikkelig trang fødsel.
«Celtic er fra Irland» sa han, og da måtte jeg bryte inn. «Nei! De er fra Skotland»
«Jammen det er så mange på tribunen der med rødt hår» fortsatte han. 
«Kan du holde kjeft!? Jeg blåser i hårfarge! Jeg prøver å se en kamp her!»
«ååå» svarte han lakonisk.
Kampen fortsatte og jeg satt og nærmest gnisset tenner i pur irritasjon. Spillet gikk frem og tilbake over skjermen, og etter 20 minutter hadde jeg fått nok, jeg måtte få det ut: «DE ER FRA SKOTLAND!!!!»
Fra andre enden av sofaen kom et lite interresert «åååå....»
Kampen var ødelagt. Men heldigvis vant Celtic. Fra Skotland. Hører du? Skotland!

Jeg skal bli en Gigolo. På IKEA

I dag var jeg på IKEA, og det var FANTASTISK!!
Det var stille og rolig, det var lite folk. Rett og slett nydelig. Men noen folk var det jo. De så ut som om de var på hundeutstilling, hvor hun prøvde å dra han med seg inn i ringen i håp om å få en sløyfe for fin gange, lydighet eller simpelthen best in show.  Og alle strittet de imot.  Jeg satte meg ned med en kaffe, ja, jeg skulle jo ikke ha noe der inne. Jeg og jentungen stakk bortom for litt pølse, brus og kaffe (kaffe til meg da) og samtidig kunne sitte og se på folkene der.  Et par passerte oss. Hun så ut som en fengselsbetjent som geleidet en dødsdømt fange til henrettelse. Og etter han å bedømme var han uskyldig dømt. En annen fyr var litt friskere i frasparket og utbrøt «No må du GJE deg!! Vi har huset FULLT av slik drit!» ....noe som gav henne mye strammere ganglag. 
Det fikk meg til å tenke, hmmmm....her må det være penger å tjene.  Jeg kan leie meg ut til kvinner som skal ut å pælme penger etter Ingvar Kamprad.
Jeg kan bli en sånn IKEA-Gigolo. Da kan kvinner gå på IKEA med en mann som går SAMMEN med de. En som smiler høflig til personalet «hei hei, takk for sist»....en mann som stopper opp når de finner et produkt, en som lytter på hva de har og si om produktet, en mann som svarer «ja, den var fin, den bør du kjøpe»
De får en mann ved sin side inne på IKEA, den eneste mannen der inne som smiler. Riktignok et fakturert smil, men det er et smil det også. De får en mann som med glede triller varene for dem, og som sier «Dette var en trivelig handlerunde på IKEA du»
De slipper å slepe mannen sin fra bilen og gjennom bygget. De slipper å lete etter han om han stikker av så fort han får muligheten der inne. 
Nei, dette har jeg tro på.  
«dette må vi gjøre igjen» ..har aldri en mann sagt på IKEA. Det skal jeg gjøre noe med..

Duften av barndommen

Å ha sommerferie i 2018 blir en enkel og takknemmelig oppgave. Det skjer noe over alt, det finnes ikke den stein det ikke har poppet opp en festival rett bak, og et par tastetrykk på telefonen så har man bestil både fly og hotell på andre siden av planeten.

Det var ikke sånn å ha sommerferie når jeg var ung. Man bestilte ikke ferietur med telefonen den gang. Man holdt seg unna telefonen, ihvertfall frem til klokken 17, for løftet man av røret før den tid så gikk flyalarmen, i form av moder'n som blåste ut familiehylet "TELLERSKRITTENE!!!"

Når skolen var ferdig og læreren sa ""God ferie" så visste vi at han bare snakket høyt til seg selv. For det skjedde ingenting i sommerferien før. Alle sa "vi sees til høsten" og så ruslet man i sentrum og telte kumlokk, siden butikkene stengte så tidlig på den tiden, og så møtte man alle som sa "vi sees til høsten" Da stod man i sentrum sammen med de og lot oss underholde av kommunen som hadde sponset innbyggerne med en lastebil som det stod et lite orkester inni og spilte halve "Ti i Skuddet-lista" fra tre år tilbake. De hadde brukt de siste tre åra på å lære seg sangene med færrest mulig feil. Det var vanskelig å høre om de sang på engelsk eller trøndersk, men eksotisk var det. Og vi klappet. Så gikk vi hjem igjen, og det var nøyaktig like mange kumlokk på returen også. Heldigvis.

Det hendte at vi fikk en snarvisitt i sommerferien, av sola. Da slapp vi det vi hadde i hendene, hvilket var ingenting, og løp ned på svabergene. vi hadde hørt at bading hører med til sommerene. Da stod vi der med armene i kryss og en tå i vannet og ventet på at vannet skulle få en badevennlig temperatur. Så gikk vi hjem. Like tørr, uten saltvann i håret. Kan ikke huske at vi noen gang hadde med håndduk. Vi visste hvilken temperatur vannet hadde uansett.

Moder'n ville at jeg skulle ha sommerferie med aktiviteter, så hun sendte meg i et banka kjør til min mormor for å gå på butikken for henne eller klippe gresset. Så mye at til slutt begynte gresset i hagen hennes å legge seg ned for å spille død når jeg kom. Selv gressklipperen hostet og harket ut når jeg dro i snora "Deth holderh nåhh!!!!" 
Og hver onsdag ti på fem på ettermiddagen, hele sommeren  kom hun løpende og ropende med tippekuppongene som blafret i nevene hennes. og jagde meg opp på butikken. "Fort deg! tippefristen går ut nå straks!!" Kondisen min økte sommerferie for sommerferie bare pga tippekupponger. 
Man besøkte ikke folk i nabolaget i sommeren før, siden alle sa de skulle bort. Og når det heller ikke var festivaler å oppdrive, så var den største underholdningen å passe på posten og postkassa for hverandre. Alle var hjemme, men siden man hadde sagt at man skulle bort, så måtte jo noen ta inn posten. Da troppet alle opp utenfor postkassen til naboen sin, og ventet på postmannen. som delte ut post til adressatens nabo, som jo hadde lovet å ta inn naboens post, og leverte den til naboen som ikke hadde reist bort allikevel, men hadde tatt på seg å ta inn din post. Så hver dag var det vanlig med en postfestival, der man tok imot all mulig post bare ikke din egen, før den hadde vært innom en nabo først.
Det kunne hende at noen faktisk reiste bort, og ikke bare sa de skulle bort. Da kom det gjerne et postkort. Med håndskrevne feilfrie eksotiske spanske gloser. Spania var et land langt langt borte på den tiden. Man lot seg imponere av spansk skrevet med kulepenn, av noen som sleit med å åpne kjeften på sitt eget morsmål uten å være vanskelig og forstå.

En sommer var det så dårlig vær, at vi dro til syden i jula. Moder'n pratet i månedsvis om hvor gøy det skal bli med sol. Når vi endelig kom til dette vakre og varme landet Syden, og lå på stranda, ble moder'n aldri ferdig med å prate om hvor dårlig vær det var hjemme, så jeg vet ikke, hvor viktig denne sola egentlig er.
Det var ikke så lett å holde seg oppdatert i sommerferien før. Avisene var kun i papirform og gårsdagens nyheter, egentlig, ikke som i dag med facebook. ikke at det skjedde så mye, men vi hadde ei nabokjærring som uten unntak visste alt om alle andres planer, gjøren og laden for sommeren, noe hun delte villig vekk. i dag hadde hun kanskje blitt kalt Gamle fru Newsfeed.
Andre tider nå, og det er kanskje like greit det.

Før jeg dør

Jeg passerte Kiwi i dag tidlig, klokken var 07:05 og jeg tenkte jeg skulle stikke innom, for jeg regnet med at den værste rushen i kassa hadde gitt seg. Siden jeg har meldt meg inn i PPU, Pensjonistpartiet Ungdom, så tenkte jeg å leve som en pensjonist også, og det betyr at man må på butikken når den åpner klokken 07:00, riktignok var det jo blitt langt på dag siden jeg ikke var der før fem over riktig nok, men det er litt uvant å sette seg inn i dette pensjonistlevesettet da, så ha meg unnskyldt for akkurat det.
Mine minner om en person som har fortøyd yrkeslivet, og blitt pensjonist henger igjen fra jeg var liten. En pensjonist skal ha vegg til vegg-teppe, en telefonbenk i gangen med en ensom telefon som ensom venter på å gi fra seg en ringelyd, som aldri kommer. Alle andre er for opptatt til å ringe. Det skal være en, gjerne mørkegrønn tapet og robuste mørke møbler. På veggen henger bilder, av familie, et skip, og eller helst et bilde av en bil man hadde for mange rynker og hårstrå siden, et bilde tatt på campingtur i sverige den gangen man var 30 cm høyere enn i dag, og rak i ryggen. 
I leiligheten skal det være helt stille, bortsett fra det store uret som avgir en rolig og avslappende "tikk................tikk.......tikk" som takk for selskapet gjennom dagen. Og en gang i timen minner den deg på at tiden går, selv om den går sakte, med et mykt "booiiiing"
I stolen ved vinduet skal jeg se ut på bilene som kjører, barna som leker og fuglene som flyr utrettelig hit.......og dit. i en evig arbeidsdag for å kunne leve neste dag.Jeg skal se soloppgangen, jeg skal se snøfnuggene danse utenfor vinduet i stille og vakker dans på sin ferd mot det hvite myke teppet på bakken. Innimellom skal jeg titte bort på telefonen som stille, trofast og alene og tålmodig venter på at noen skal ringe slik at den får gitt meg beskjed. Men stille forblir det. 
En sånn pensjonist skal jeg bli.
Men pensjonister i 2017 gjør jo ikke sånn lengre for pokker!!
Neida!, De kan ligge lenge på morgene og sove utpå, strekke på seg og sove litt til. Men PØH!
Klokken 0700 står de utenfor butikken, klar for en real shoppingrunde. De må gå med kroppen i vinkel inn, en sånn vinkel at skotuppene klasker borti haka på vei inn, ikke fordi de er så dårlig i ryggen, men fordi gitteret foran døra på butikken ikke går fort nok opp for dem. Så de må bøye seg ned for i det heletatt å komme seg inn. Så grynter de seg morgengretten nedover reolene og oppover reolene.  med kurven sin. og når de kommer til kassen så har de kjøpt 3 poteter og en liter kefirmelk. For dette kunne jo IKKE vente litt til. Når de kommer seg til kassen står det en, gud forby, person som er på vei til jobb og har handlet litt nistemat, og det aksepteres ikke av en dreven pensjonist. Denne pensjonisten står som nummer to i køen, altså bak han som skal betale for en juice, da vil pensjonisten rope muggen ut "ER DET MULIG Å ÅPNE EN KASSE TIL HER ELLER!!???"
For nå sånt vil jo ta alldeles særdeles for lang tid for dem. De har jo så UTROLIG dårlig tid. De skal jo hjem, de har jo mye å gjøre. De skal jo sette seg ned å vente på at det er på tide å lage middag om bare 5 timer, så her er det bare å måke på.
07:05 er de hjemme igjen, og begynner på neste viktige oppgave som ikke kan utsettes på noen måte: Sette seg ned og vente på at de tre potetene skal settes på kok.

Skulle bare på byen en tur

I går aften var jeg en tur ute på by'n. Og holdt til på en av barene der. Men noen laster må man jo ha, så jeg spankulerte utenfor for å ta en røyk. 
Så jeg stod nå der under stjernehimmelen og blåste, da kommer det altså en stor gjeng, med BI-studenter. Fremtiden for norge troppet mannsterk opp for å ha en lykkepromillekollokviegruppe eller noe sånt. Fine og fjonge, sleiken på plass, og de EIDE byen. 
Så kommer da BI-bjellesauen bort til meg og viser stolt frem førerkortet sitt, og formidlet til meg, høyt så resten av følget skulle høre det: «Jeg har BE i førerkortet mitt, det har ikke DU!» sa pappagutten.
« jo, jeg har dét sa jeg» 
Men han ville ikke akseptere det, og ville at jeg skulle bevise det. «Få se førerkortet ditt da» sa'n mens han så på den fjonge flokken sin og gliste. 
Jeg gav han førerkortet mitt, og sa «Nå kan du lese høyt alle 9 bokstavene på førerkortet mitt. Start der du» sa jeg og og pekte på førerkortet mens jeg så på den fjonge flokken og gliste. Han resignerte.
Men grunnen til at han kom til meg med sitt førerkort, var at han trodde jeg var dørvakta. Og jeg som bare skulle ha meg en røyk. 
Og HELE BI-flokken stilte seg opp bak han og holdt leg'et klart. 
Jeg kunne bare ikke la muligheten gå fra meg. Så jeg beordret dem til å stå litt penere oppstilt, på rekke, hvilket de da gjorde, og så satte jeg i gang med å sjekke leg. Vekslet litt med å være morsk, og streng, litt tvilende på et par og ellers en myndig «dørvakt»
Var ca 15 bankkort og førerkort jeg fikk sjekka før jeg begynte å le, tilfeldigvis da jeg så på kortet til ei blond ei. Hun ble veldig fornærmet. Hun trodde jeg lo av bildet. «IKKE LE AV MEG»
*neineineinei* svarte jeg. 
Og henviste de til ingangen rett rundt hjørnet.
Og der ble de møtt av en dørvakt...som ville se leg.....
«Vi har jo vist leg!!»
«til hvem?» sa dørvakta.
«til dørvakta!» sa BI-studentene til dørvakta...
«Nei, hvilken vakt?» sa dørvakta
«Han som står rundt hjørnet» sa norges fremtid.
Da stakk dørvakta hodet rundt hjørnet og så på meg mens han så rimelig oppgitt ut. 

Jeg stod der med et DIGERT glis.

Det skulle bli Så deilig...... Men

Av og til er det lov til å ta frem det indre barnet i seg. Av og til kan man være litt sprelsk. I dag var en sånn dag. 
For en gangs skyld var jeg i svømmehallen, og der, der kan man få plaske så mye man orker! Man trenger ikke BARE å svømme frem og tilbake, frem og tilbake. Som en ubesluttsom gjedde. Neinei, jeg så for meg at i dag er dagen for «BOMBE!!!!!!» og hoppe uti så vannspruten fosset over alle andre i bassenget, jeg skulle ligge på rygg og la beina gå som en turbin, og lage slik kjølvann at jeg så ut som Bastøferja som stampet seg frem over til Horten i kraftig motvind en vinterdag. 
Eller enda bedre, dykke ned og svømme langs bunnen av bassenget, som en fryktingytende anakonda, og plutselig dra de andre i beina slik at de hyler og skvetter panikkslagen.
Men, da jeg kom ut av dusjen og frem til bassenget, så var alle de andre allerede i bassenget, og stod i ring uti der, så babysvømmingen kunne begynne. Med arvingen på armen gikk jeg forsiktig uti og tenkte «neste gang da, neste gang...»

Selvfølgelig skal jeg gi deg et sammenbrudd

Kommunikasjon i jobben er viktig. Har man dét så går alt så meget bedre. Jeg er i den heldige situasjon at jeg jobber for et selskap som har hovedkontor i spania, og jeg kan ikke et kløyva ord spansk. Ja, bortsett fra uno, dos og tres, og da i kombinasjon med cerveza. Og så klasker jeg på «por favor» på slutten for å virke bereist. 
Men i dette selskapet da, så sitter det noen spanjakker som kummuniserer ut i verden. Og ikke er de keen på å ytre seg på engelsk, ikke kan jeg spansk. Men han ene der nede gjør sitt ytterste for at kommunikasjonen skal være sømløs og problemfri. Han benytter seg av google translate...
På den måten får jeg all informasjon jeg måtte trenge. Føler han...
At jeg får beskjed om å ta lunsjen på månen, og ikke stappe dynamitten i kunden er informasjon som virkelig er viktig for meg å ha på plass. Da har vi etablert både HMS og sosiale goder for arbeidsdagen. Men i dag kom det enda en mail. Og nå sitter jeg her og klør meg litt i hodet. 
Han spanjakken er høflig i sin framferd på tastaturet, det skal han ha. Han skriver i en gemyttelig tone. I dag kom følgende forespørsel til meg, fra han, via google translate:
«Kan du være så vennlig å få et sammenbrudd?»

Så nå sitter jeg å lurer litt på hvordan jeg skal gjøre dét da. Man vil jo være pliktoppfyllende.

Damen jeg ville møte, som jeg ikke ville se allikevel

En ferjetur når man er på farten, er helt kurant. Man kan slafse i seg ei svele, nyte en kopp kaffe, og strekke litt på bein og sjel. Og er man heldig så kan man treffe på kjentfolk også. 
Og på en slik ferjetur gjorde jeg nettopp det. Traff både kjentfolk og tok for meg av ferjekioskens  utsøkte delikatesser.  Og når man bare har en overfart på 20 minutter så må man snakke, spise og sluke kaffen på innpust, utpust og uten pust. 
På denne seilasen, ja, det er vel fortsatt en seilas selv om ferja stamper avsted innaskjærs, så var det meg og to kamerater som var på reise. 
Det slingret lett, ferja hadde nettopp kasta loss og hadde stø kurs mot fergetillegget på andre siden av fjorden, vi satt å stappa i oss svele, da oppdager han ene ved bordet ei dame borte ved kiosken ombord. Han dulta borti meg og ytret "døh, er ikke det ei som du kjenner?" Mens han pekte på henne. 
Jeg gløttet bort og oppdaget til min store glede at jovisst! Hun kjenner jeg! Jeg hadde ikke sett henne på nesten et år så jeg spratt opp og fortet meg bort for å prate med henne. Hun hadde ikke oppdaget meg enda, så jeg senket farten kraftig og nærmest snek meg innpå henne på tær mens jeg holdt pusten. Alt for ikke å bli oppdaget. Hun stod jo i kiosk-kø, så jeg måtte stille snike meg frem og samtidig beklage for de jeg snek meg forbi at jeg skulle bare prate med ei lengre frem i køen. Det ser fryktelig smart ut, når du står nærmest på tå og bruker primitivt tegnspråk for å få frem ditt budskap uten å lage en lyd. Men jeg fikk slanget meg fremover i køen, og omsider stod jeg rett bak henne. "Men hva gjør jeg nå??" Jeg hadde ikke kommet så langt at jeg hadde fått planlagt dét da. Jeg måtte finne på noe. Hun stod rett foran meg med ryggen til, med nøttebrunt glinsende vakkert langt hår som duftet nydusjet. Jeg bøyde meg frem og dyttet nesen inn i det vidunderlige håret og blåste henne forsiktig og ertende inn i øret. Kjempeplan, kommet på akkurat der, akkurat da. Hun snudde seg fort mot meg, og der står jeg og ser rett inn i to store øyne, på ei dame jeg ALDRI har sett før. 
Jeg hadde tatt feil. Jeg kjente ikke hun der!
Jeg kjente all blod i kroppen tok rennafart og samlet seg i hodet. Jeg tverrvendte og føyk rød som ei lanterne tilbake til bordet som en pil. Mo i beina, som nærmest sviktet av blodmangel, da alt blod lå å skvulpa fra halsen og opp, klasket jeg panna i bordplata og gjemte meg som en struts under armene. Jeg nektet å se opp. 
Kjeven hadde et bitt som en rottweiler, tenna gnisser og jeg tenkte "faen! faen! faen!" og gratulerte meg selv med dagens idiot-idé. 
Fra det lille vindpustet inn i øret, gjennom hele fergeturen, og på vei til bilen gløttet jeg bort på henne én liten gang. Hun smilte. Det hjalp ikke. Det var fortsatt "faen! faen! faen!"
Aldri har en så kort fergetur vært så lang.

Når en mann skal kjøpe BH

Å seile inn i ukjent farvann, blir litt som å foreta en seilas i blinde, med en motor som har sagt takk for seg og dødd, i bølgehøyder som får meteorologene til å sikle. 
Og i dag har jeg hatt en slik seilas. 
Matriarken her kom med en forespørsel om jeg kunne foreta et lite innkjøp. "Jovisst! Null problem, hva da?"

...."Amme-bh"

"Ja, OK. Attedetvarhvadasadu?"

Når man står hjemme så var jo dét null problem. Jeg føyk avgårde. Føyk ihvertfall ut i bilen, satte meg bak rattet. Og sa til meg selv "amme-bh" og la i vei. 
I bilen også var dette oppdraget helt kurant. Men så begynte tvilen å komme. 
På vei til senteret ble jeg nok en gang rammet av min alltid trofaste og tilstedeværende uflaks: ikke en bil i rundkjøringa, ingen kø, noe som førte til at jeg kom frem til senteret kjappere enn noen gang før. For å finne en amme-bh.
Jeg gikk sakte forbi, og hadde lang hals for å se om det var noe jeg kunne bruke tid på, på teknikkmagasinet. På jernia var det masse mannfolk. På polet like så. Det var masse mannfolk på senteret. Men inne på Hennes& Mauritz? Bare meg og en haug med damer. 

Jeg stod rett innenfor inngangen med blikk som en løve i sivet har jeg lyst til å si. Men fakta er nok at jeg stod som en utstillingsdukke. Og stirret innover i lokalet. Jeg begynte å bevege meg mellom hyller og stativ som en skrekkslagen maur uten retningssans. De damene som var der på shopping pratet og lo og snakket med personalet. Jeg tenkte at jeg kan ikke gå bort til hun dama som jobber der og prate om bh'er mens jeg ler. Så jeg begynte å smyge meg rundt. Jeg kom til et stativ med hyssingstumper på. Jeg tok pekefingeren og dyttet forsiktig på stativet. Det snurret. De hyssingene var ikke dėt. Det var truser. Bredden på summen på prislappen var bredere enn trusa på sitt bredeste. "Snåle greier" tenkte jeg og akkurat da hørte jeg en silkemyk stemme rett bak skulderen: "trenger du hjelp?"
Jeg skvatt så jævli at jeg sveivet stativet rundt så det står der å spinner enda vil jeg tro. 
"Neida neitakk  Neinei. Jeg trenger ikke det. Jeg bare bh Hahaha!!!!" 
Og gikk videre. 

Så kom jeg rundt en søyle og et hjørne og der var soria moria's bh-slott. Det var bh'er fra gulv til tak, de struttet imot meg. Og jeg tenkte " herregud, hvor skal jeg begynne??"
Noen så ut som luer til egg og andre hadde fint funket som kasteslynge til meloner. Jeg scannet hyllene. Bh'ene altså, og konkluderte kjapt: "jeg er herved lost"
Jeg skulle se etter en amme-bh med hull i slik at babyer kan bunkre. Men jeg kan ikke gå rundt på Hennes & Mauritz med to store never å beføle alt av bh'er tenkte jeg. Da hadde senterledelsen stått der før jeg fikk sagt ett ord og overlevert meg til politiet. 

Jeg måtte spørre. Jeg måtte be om hjelp. "Der borte" sa nautet og pekte diffust i en helt annen retning. Like lost virret jeg sikk sakk frem. Og nå måtte jeg bare stå å ta på dem. Hun bare pekte. Men jeg fant! 
Men var det rett bh for matriarken? 
Arvingen på 14 var med. Jeg rasket frem en bh og ropte på han. "Ser denne bra ut!!?"
Han snudde seg imot meg og jeg kunne ganske fort konstantere at han ville grave seg ned der og da. 

Men handelen ble fullført. At jeg skulle kjøpe ammeinnlegg var det eneste som gikk galt. De jeg fant, på apoteket var som en tro kopi av pizzabunn i størrelse. Og passer på ingen måte inn i puppebøtta jeg kjøpte. Men det får nå så være. Det skal nå være en første gang for alt. Og det positive: Nå vet arvingen hvor han finner sånn, for fremtiden. Lært av far..

Når pappa får smaken av himmelen

Når de små anledningene blir de store mulighetene. Da griper man de.
Her i heimen er det et hierarki. Og helt øverst troner en liten knott på 3 måneder. Jeg mener, vi har norges største barneseng. Den er på 180x200, det er det som egentlig heter dobbeltseng,  og MIDT oppi den ligger han da,  og sover, med et digert smil. På smilet og bedømme ser det ut som han tenker «oppdrag fullført» Jeg er det nærmeste du kommer en fjellklatrer uten sikring, og uten fjell. Helt ytterst på sengekanten ligger jeg og klamrer meg fast, med fingertuppene, og tærne.
Men denne uken måtte jeg avgårde over fjellet i embeds medfør, langt nok unna til at det krevde overnatting på hotell.
Jeg sjekket inn, og uten hund, uten unge, bare meg og baggasjen åpnet jeg døra til hotellrommet. Jeg er sikker på at jeg hørte englesang når jeg slo på lyset og det åpenbarte seg en stor, flott dobbeltseng, uten noen oppi. Jeg knyttet neven og lukket øynene mens jeg hvisket et stille «yesss»
Endelig.
Jeg hoppet opp i senga, rullet rundt fra side til side, på tvers, opp mot puta, ned til enden, lå midt oppi som en sjøstjerne på en stor sky. Gleden var til å ta og føle på. En seng det var mulig å stupe kråke i, men det er så lenge siden siste gymtime, at stivheten i kroppen hadde opparbeidet seg et aldri så lite overtak over den fysiske virkeligheten, så jeg satte meg fast. Senga var litt myk, så jeg greide bare å rulle halvveis. Med hodet begravd ned i dyna, rompa i været og to armer rett ut til hver sine side og beina i bøyd i gudene må vite hvilken retning ble det bom stopp.
«øøøøøhng!!.....filler'n»
Men i gleden over en stor seng helt alene fikk jeg vugget meg frem og tilbake slik at jeg kom meg løs, og fortsatte. Jeg veltet meg i flere puter og to dyner. Det var ikke en eneste cm på den senga som ikke ble benyttet. 
Noe motvillig sjekket jeg ut. Men hjem må man jo. Til sin egen seng på 30x200.
Livet går jo videre. Og etter et par netter i en romslig seng så skjønner jeg hvorfor arvingen ligger der å smiler når han sover...

Jenta Som Fant Opp Kruttet

Jenta som fant opp kruttet.


 

Siden du leser dette, kan du umulig være et aktivt drømmemedlem i #matfrabunnenfb.blogg.no

Eller en av de som forguder Norges største kopimaskin, grunnleggeren, gudinnen, orakelet og masterchef en i facebookgruppen Mat Fra Bunnen #matfrabunnen

For hadde du vært en av de som følger oppskriftene der, så hadde du vært død for lenge siden.

Men det skal hun ha: jeg skal på ingen måte påstå at det hun driver med er total mangel på inkompetanse. Og sånt blir det underholdning av. Hun har Norges største publikum.  Og historisk sett er hun kun slått av A-ha som opptrådte for 198.000 i Rock In Rio, så har godeste Tanja Kopimaskin snaut 180.000 potensielle publikummere - daglig - som kan se galskapen. Og folk klikker seg inn på facebooksiden hennes for å gå dagens dose oppskrift med humor.

Ja, rett skal være rett, den siste idiot er ikke født enda, så noen av disse 180.000 har funnet sin nye religion hos Tanja, og forguder alt hun sier og alt hun legger ut. Og vips så er mat blitt til en sekt.

Alle som driver kommersielt med mat, har sin signatur-rett, eller en konkret ingrediens de er svake for.  Ingrid Espelid Hovin måtte gjerne ha litt kruspersille ved siden av som garnityr.  Tanja har også sin signatur: Fløte og Crème Fraiche. Og salt.

Uansett hva du skal lage, så forteller oppskriften deg at du skal dø før uka er omme. For det spiller ingen rolle hva du skal lage.  Det SKAL være to bokser fløte, samt to bokser med Creme Fraiche. Og er man flere enn to til middag: øk mengden fløte, tilsett gjerne en halvkule margarin og salt. Masse salt. Jo mere fløte, jo mere salt.

Når måltidet er spist har du så mye fløte i kroppen at om du rører på deg så har du ren krem i årene, og du har fått i deg så mye salt at du blir så skjelven at du kan strikke en Marius - genser på to minutter.  Uten oppskrift, uten å kunne strikke i utgangspunktet.

Åndsverkloven. Den er viktig for jenta som fant opp kruttet.  Nåde den som bruker hennes oppskrift på egen facebookvegg eller andre steder.  Det er nemlig tyveri, kan hun fortelle. Uten unntak må du navigere deg utaskjær, østen for sol og vestenfor Facebook og inn på bloggen til Tanja for å finne de dyrebare resepten hennes på et dødelig siste måltid. Dette er et krav.  Hun krever jo dette, uten å nevne at det er for å generere klikk på bloggen, for å nå den forgylte førsteplassen. Og menigheten hennes roper halleluja og adlyder som en saueflokk som følger sin gjeter.

 

Det som er litt snålt da, er at gudene må vite hvor mange av oppskriftene som begynner på Tanjas

Det er Tanjas omelett, og Tanjas gule bomber, Tanja ditt og datt. Alt er hennes. 

 

Før hun oppretta gruppa fant jeg aldri en rett eller kake som het Tanjas ett eller annet. Derimot er det mange av publikummet som har funnet hennes oppskrifter, andre steder. Når det blir påpekt, så er det,,,,, takk og farvel og du fyker på hue og rævva ut. Det er vel snart ikke en oppskrift hun ikke har kopiert og satt sitt eget navn på. Med en kremet trylleformel er det, hokus pokus. HUN som har kreert oppskriften.  Menigheten jubler for utkastelsen, og skjønner ikke alle disse onde menneskene som ikke greier å bli lurt?som kan finne på å si noe så fælt til kopimaskinen. deretter følger en lang tråd med trøstende ord til dronningbien.

Når hun nå skal gi ut bok, ja, gi ut, ikke skrive.  Hun skal ikke skrive kokebok. Hun skal bare samle masse oppskrifter hun tar fra folk, føye til navnet sitt på navnet på rettene og samle det mellom to permer.  Vi kan konkludere med at forlaget ikke bryr seg om moral og etikk. Noe som må passe Tanja godt. 

 

Er du kokk? Da må du klamre deg fast om du skal inn og dele din kunnskap i Mat Fra Bunnen.  Er du kokk eksisterer én regel: Ikke fortell i den gruppa at du er kokk. Da blir du sporenstreks pælma ut. Du må ikke tro at du som fagperson, som kokk, kan komme inn i en matgruppe og fortelle om?? Mat.

Det skulle nå tatt seg ut. Nei, er du kokk så meld deg heller inn i en lukket gruppe for mekanikere.

 

Tanja omtalte seg som kommunikasjonsrådgiver i et intervju i Dagbladet.  Der fikk Tanja fortalt om sin matgruppe, som handlet om å dele erfaringer, lære og ikke minst, det var en gruppe fri for nettroll. Vakkert.

 

Og det er sant, nettroll finnes ikke på den gruppen.   Da blir du pælma ut, så ingen tør å være nettroll i Mat Fra Bunnen.  Men det er blant medlemmene/gjestene/menigheten. Blant admin er storyen en helt annen.

Ei var så tankeløs at hun stilte et spørsmål om en rett hun ville lage. Ble kasta ut. Ei annen dame fikk beskjed om å skaffe seg et liv.  Noen blir skjelt ut og atter andre hånet når de deler sitt bilde av en kake eller middag de har laget. Nord Korea har en langt mildere retorikk enn flere av admin rundt dronningens runde bord i Mat Fra Bunnen. Var det noen som sa kommunikasjonsrådgiver??

 

Men hva gjør man ikke for å please keiserinnen?

Når Tanja sier hopp, så hopper de. De har sågar forpliktet seg å pushe frem mat fra bunnen-bloggen for at den skal hoppe opp på lista. Med nesten 200.000 medlemmer så ser Tanja bloggverden for sine føtter, og en tilværelse som intervjuobjekter, mat og bloggkjendis. At man tråkker på en haug med mennesker på sin vei, er underordnet.


 

Og har du ikke strøket med av oppskriftene hennes, så kan du alltids sjanse på at hennes råd om behandling av lettbedervet mat vil tørke deg ut av manntallet.  Jeg tror ikke Tanja og sekten hennes ønsker å drepe folk, men det er fort det de gjør om folk følger rådene.

En stakkars førstereisgutt eller jente på kjøkkenet,  inviterer folk på tre-retters henrettelse når inkompetente selvdigger lirer av seg det ene helsefarlige rådet dødligere enn det andre, i et forsøk på å ha vest råd til de som spør om hjelp.  Nå forsøker jo Tanja å bagatellisere det, med at Jeg tror leserne vet hvem de kan stole på. 

Men det hjelper jo pent lite når den de stoler på ikke har kunnskap.

Så, har du et dødsønske, skaff deg lettbedervelig mat, la det ligge på kjøkkenbenken noen dager, deretter ber du om råd, hos Mat Fra Bunnen.  

Ha fløte, Creme Fraiche, salt og margarin klar til dødsdansen.

 

Se ikke bortifra at du rådes til å lage Tanja?s Hevingsfrie Fløtemarinerte gammelhøne, som i kjent Tanja-stil skal stekes på 65 grader.

Stekes i 15 minutter, eller til du er klar til å forlate denne verden.


 

#matfrabunnen har ikke bare 180.000 medlemmer, de har vel omtrent 180.000 som er kastet ut også. Og begge tall øker.

Kødder du med matriarken , eller admin, da er du føkkt.

 

Summen av alle disse tallene, blir som nevnt Norges største publikum som sitter og ler av hele galskapen. Og det ser ikke ut til å ha noen ende. Det vil hele tiden komme nye oppskrifter Tanja vil ha kloa i og sette sitt navn på slik at den etter åndsverksloven blir hennes, og bare hennes.

 

Ikke noe galt i at hun driver en sekt. Jeg bare synes synd i alle som forguder henne. Som ikke ser løgnene, bedraget og inkompetansen.

Jeg synes synd på alle de som ønsker å lære seg noe på et kjøkken og som derfor oppsøker gruppa. Jeg synes synd på de som blir skjelt ut, og ikke minst, jeg synes synd på de som stoler på rådene som blir gitt om lettbedervelig mat. Huff.