Pappa's håpløse gutt

Når man blir far, er det viktig å ta den rollen og de oppgavene som følger med seriøst. Og dét gjorde jeg fra dag én da eldste arving ble født. Han kom ut, og jeg føyk rett hjem og kastet meg over edb-maskina for å melde han inn i kanarifansen. En ny Lillestrømsupporter var født! Ikke et sekund å miste. Så måtte jeg forte meg tilbake til fødeklinikken for å sjekke at alt stod bra til med han. Om det faktisk var gutt også, at jeg hadde oppført korrekt i innmeldinga i supporterklubben. Og yes da. Nå var et nytt fotball-liv igang.
Stolt trillet jeg rundt på denne nye kanarien. At hjula på barnevogna peip litt gav det hele bare en mye bedre dimensjon. Vi skulle se mange kamper sammen vi. 
Så kom dåpen. Og da fikk han en gave av farmor. Et signert, innrammet lagbilde. Av Rosenborg.....
Farmor har jo IKKE peiling på fotball..
Mange ganger har jeg sett på bildet og tenkt «firkantet frisbee funker helt sikkert»
Etterhvert vokser han til men fotballinterressen hans var som sunket i jorden.  Jeg måtte ta grep. Drastiske grep. Jeg dro han med meg på Brann stadion,  helt grusomt gjort av en far, jeg vet, men det var for å vekke det latente fotball-liker-jeg-genet.
Brann mot Leeds skulle vi se. 
Arvingen satt på tribunen og så ut som han hadde alvorlige respirasjonsproblemer. Han satt å gjespet så jævlig at drøvelen stod i fare for å bli solbrent. Han fikk jo ikke med seg hva som skjedde på banen når øya konstant var klistret igjen av en gjesp. Da vi gikk fra stadion var det fortsatt en stund.....til pause.
Fotballinterressen hadde forsvunnet i et slags interresse-bermudatriangel. Skrap og skrot ble han VELDIG interresert i, men fotball? Nix.
Så her skulle jeg se en kamp på tv. Tilfeldigvis Rosenborg men allikevel. Da satte arvingen seg ned for å se! «Å du hendelse!» tenkte jeg. Det var Rosenborg mot Celtic. «Hvem heier du på?» spurte han, og jeg ble satt ut. Altså, det var nå også et spørsmål. Lagbilde han fikk til dåpen passer bra som rekvisitt på St.hansbålet, og det burde være svar bra nok.
«Jeg holder med Celtic» repliserte jeg. Og kampen var i gang. Vi satt begge stille i sofaen.
Etter åtte minutter spør han «Spiller Celtic nå?»
Jeg snur meg vekk og biter tenna sammen. Fotballinterressen hans hadde en skikkelig trang fødsel.
«Celtic er fra Irland» sa han, og da måtte jeg bryte inn. «Nei! De er fra Skotland»
«Jammen det er så mange på tribunen der med rødt hår» fortsatte han. 
«Kan du holde kjeft!? Jeg blåser i hårfarge! Jeg prøver å se en kamp her!»
«ååå» svarte han lakonisk.
Kampen fortsatte og jeg satt og nærmest gnisset tenner i pur irritasjon. Spillet gikk frem og tilbake over skjermen, og etter 20 minutter hadde jeg fått nok, jeg måtte få det ut: «DE ER FRA SKOTLAND!!!!»
Fra andre enden av sofaen kom et lite interresert «åååå....»
Kampen var ødelagt. Men heldigvis vant Celtic. Fra Skotland. Hører du? Skotland!

2 kommentarer

Laila Martinsen

J....bra skrevet

Så fint gjort av farmor. Jeg er rbk fan

Skriv en ny kommentar